Quantcast
Channel: dame – EKTEPAR.COM – velkommen til bloggen vår!
Viewing all articles
Browse latest Browse all 4

Historien om gårsdagens gode gjerning

0
0

På vei hjem fra barnehagen i går ettermiddag møtte jeg og jentungen på en eldre dame som hadde gått seg vill.

Da jeg spurte om hvor hun skulle svarte hun litt merkelig, før hun travet videre bortover veien.

Svaret var så rart at jeg tok jentungen under armen og løp etter henne.

Det viste seg fort at noe ikke var som det skulle. Jeg har noen tidligere opplevelser med mennesker med demens og det var lett å konkludere i den retningen.

Hun fortalte at hun hadde vært på langtur, men at hun nå ikke visste hvor hun var. Det hun sa kunne ikke stemme da stedet hun hadde vært er altfor langt unna til å være gåavstand.

Hun snakket og forklarte, men ingenting hang på greip. Til slutt ble hun veldig fortvilet over at det begynte å bli mørkt og at hun ikke hadde med seg noe som helst av verken mobiltelefon eller lommebok.

Jeg lovet henne at jeg skulle få henne trygt hjem. Problemet var bare at hun ikke visste helt hvor hun bodde.

Rett i nærheten av her vi bor er det et bo- og aktivitetssenter for eldre, så min første antakelse var at hun hørte til der.

Mens hun pratet og forklarte, det meste et sammensurium fra gamle dager og nåtiden, satte jeg kursen mot senteret i håp om at noen der kunne hjelpe damen.

Plutselig sa hun en adresse.

Jeg spurte om det var der hun bodde, og hun svarte at det gjorde hun og at mannen hennes nok var bekymret.

Dermed satte vi kursen mot adressen som bare var 400-500 meter unna der vi var. Ikke så langt for oss, men langt for en trøtt og sliten jentunge.

Damen kjente seg ikke igjen før hun så porten til sitt eget hus. Da hun så postkassen sa hun plutselig navnet sitt også.

Jeg og jentungen fulgte henne opp til døren, og der sto mannen hennes og ventet på henne. Han var bekymret, men det kunne virke som om dette hadde skjedd før.

Han spurte hvor vi møtte henne. Så takket han.

Damen var glad og sa hun skulle tenke på meg og jentungen.

Hun har nok glemt oss allerede, men for meg var det den beste bursdagspresangen jeg kunne ha fått.

Selv om jeg hadde en god følelse i kroppen da jeg og jentungen gikk derfra, ble jeg også litt lei meg.

Lei meg fordi dette kan skje hvem som helst. Lei meg på vegne av den andre halvdelen som møter på disse utfordringene hver gang. Og lei meg med å tenke på hva som kunne ha skjedd om ikke jeg hadde løpt de få meterne etter henne en halvtime tidligere.

Og så var jeg så stolt av jentungen som ble med og oppførte seg eksemplarisk på hele turen til tross for at hun var trøtt, sliten og sulten.

– Er damen hjemme nå, spurte jentungen da vi dro.

– Ja, nå er damen trygt hjemme der hun bor, svarte jeg.


Viewing all articles
Browse latest Browse all 4

Latest Images